Peter S. Gitmark

Gårsdagens tap av fire norske soldater er dypt tragisk. De etterlatte og soldatens kollegaer har min dype medfølelse! Terrorangrepet viser hvor vanskelig sikkerhetssituasjonen er og hvor krevende det er å bidra til stabilitet i et land som har vært splittet gjennom hele sin historie.

Igjen blusser debatten om det norsk engasjementet opp, det gjorde det også før gårsdagens tragiske tap av liv. De to parlamentariske lederne for SV (Solhjell) og SP (Vedum) har begge sådd tvil om Regjeringens politikk. Selv Utenriksministeren har sagt at dobbelkommunikasjonen er svært uheldig og at det aldri må herske tvil om Regjeringens politikk. APs parlamentariske leder (Pedersen) vil helst kneble de to juniorpartnerne.

De verste beskyldningene kommer likevel fra utsiden av politikken. En forsker ved NUPI, Helge Lurås, mener det nå er kun ære igjen vi sloss for.

"Det tvinger oss til å bli mye klarere på hva som egentlig står på spill for Norge. Denne krigen kan vi ikke vinne. Nå handler det imidlertid ikke lenger om å vinne en krig, men om ikke å tape ansikt. Så er spørsmålet om det føles meningsfylt for soldater og dø for å bevare NATOs og USAs prestisje" sier Lurås til Aftenposten.

Lurås tar feil! Det er fint lite prestisje i dette. Vi er i Afghanistan fordi NATO-landet USA ble angrepet den 11. september 2001, av terrorister med opplæring og fristed i Afghanistan og fordi både FN og vår nærmeste allierte ber oss og andre medlemsland om å være der. Dette handler altså om sikkerhet, og sikkerhetspolitikk, ikke prestisje. Men i en kompleks krigssituasjon som i Afghanistan er utvikling en forutsetning for sikkerhet, og landet trenger desperat etnogenlunde stabilt styre. For å få det til må Afghanistan trene opp et helt sikkerhetsapparat (både hær og politi). Den jobben tar tid. Norske styrker gjør en formidabel jobb i denne treningen.

Det er også en rekke andre positive sider ved det internasjonale nærværet. Barn, og spesielt jenter, kan igjen gå på skolen. I tillegg kan afghanerne velge sine ledere, selv om valgene ikke er avholdt etter våre standarder. Infrastrukturen bygges ut og store deler av landet er nå knyttet betydelig bedre sammen. Opiumsproduksjonen er på vei ned, selv om den fremdeles er faretruende høy. Afghanistan er ikke lenger et arnested for terrorister. Listen er heldigvis betydelig lenger.

Samtidig er utfordringene enorme. Norge og våre allierte har vært i Afghanistan i 9 år. I løpet av de siste årene har volden økt og antallet liv som har gått tapt er også på vei opp. Verst går det ut over afghanske sivile.

Tailban er igjen aktive over store deler av landet og klarer å gjennomføre alt fra rene terrorangrepet til utpressinger av lokalbefolkningen og større offensiver mot utenlandske og afghanske sikkerhetsstyrker.

Selv om utfordringene er enorme mener jeg at Norge gjør en svært viktig jobb! Vi er i Afghanistan primært for å bidra til stabilitet og sikkerhet. I tillegg bidrar vi til demokratisk utvikling, velstandsutvikling og skolegang. Grunnen til at Norge ikke trekker seg ut er fordi denne jobben ikke er gjort. Vi kan og må vinne - verken Afghanistan eller det internasjonale samfunnet har råd til igjen å gi landet til Taliban og deres allierte.