Peter S. Gitmark

I dag diskuterte Stortinget min interpellasjon om MR-dialogene vi fører. Her følger interpellasjonen og hovedinnlegget mitt.

Ved inngangen til 2010 fører Norge formaliserte bilaterale menneskerettighetsdialoger med Indonesia, Vietnam og Kina. Utenriksdepartementet definerer dette som "land hvor det er menneskerettighetsproblemer, men hvor det samtidig er potensial for forbedring gjennom dialog og kontakt". Av kritikere har menneskerettighetsdialogene blitt betegnet som spill for galleriet, hvor man i lukkede fora kan ta opp saker som er bekvemme for begge parter, og at norsk kritikk av brudd på menneskerettighetene i disse landene derfor svekkes. Ut fra hvilke kriterier vurderer regjeringen de formaliserte dialogene som vellykket eller ikke, hvor store ressurser bruker Utenriksdepartementet hvert år på gjennomføringen av dialogene, og hvilke konkrete resultater mener utenriksministeren at de formaliserte menneskerettighetsdialogene har skapt?

I løpet av de tre siste tiårene har flere titals korrupte og autoritære stater blitt begynnende demokratier. Militærjuntaer og et-parti stater har falt. Det er nå, for første gang i historien, et flertall av de land som er representative og styrt på bakgrunn i en demokratisk grunnlov. Demokratiene er på fremmarsj, men langt fra over alt.

40 prosent av verdens innbyggere bor fortsatt i autoritære regimer og bare 13 prosent er innbyggere i land med et fullstendig og stabilt demokrati.

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.

Norge har hatt menneskerettighetsdialog med Kina siden 1993. I 1997 ble dialogen formalisert med årlige rundebordskonferanser på politisk nivå med ekspertdeltagelse. For norske myndigheters del ble Kina-dialogen bare begynnelsen på et engasjement for menneskerettigheter med dialog som fortegn. På slutten av 1990-tallet var både Tyrkia og Cuba innlemmet i lista over dialogland.

Men begge landene brøt den offisielle dialogen med Norge; Cuba i protest mot at Norge stemte for en resolusjon i FN om brudd på menneskerettighetene i Castros regime, Tyrkia fordi de ikke ønsket å omtale menneskerettighetssamarbeidet som en "menneskerettighetsdialog". I stedet har Norge inngått menneskerettighetsdialoger med Indonesia (i april 2002 i forbindelse med statssekretær Vidar Helgesens besøk i Jakarta) og Vietnam (institusjonalisert på embetsmannsnivå i 2003).

I forhold til Kina var Norge blant de som var først ute med en MR-dialog. I dag er Kina omkranset av menneskerettighetsdialoger. Storbritannia, Japan, Australia, Sveits, Tyskland, Canada, Ungarn, Brasil og EU; alle snakker de med verdens mest folkerike land og dets regime om menneskerettigheter.

Langt fra alle er kritiske til Kinas forvaltning av menneskerettighetene. Da landet skulle evalueres av FN i Geneve stod vennene i kø for å rose Beijing. Det var land som Sudan, Egypt, Burma, Cuba, Iran og Zimbabwe. Ikke akkurat land vi forbinder med respekt for menneskerettigheter. Men disse landene – og flere andre som har et mildt sagt fleksibelt forhold til demokrati, frihet og rettigheter – var blant dem som hadde mye godt å si da Kinas forhold til menneskerettighetene skulle evalueres av FN denne uken.

Egypt hyllet Kinas tiltak for å fremme menneskerettighetene, og oppfordret samtidig Kina til å holde fast på sin bruk av dødsstraff – en bruk som ifølge ledende menneskerettighetsaktivister koster opptil 8000 menneskeliv i året.

Iran oppfordret Kina til å stramme inn på internettsensuren. Cuba omtalte Kina som et «eksemplarisk land», og rådet den gamle kommuniststaten til å «forhindre at folk forkled som menneskerettighetsaktivister får forsøke å ødelegge staten».

Foreløpig har ingen av de tre menneskerettighetsdialogene blitt evaluert. Det nærmeste vi kommer er gjennomgangen Njål Høstmælingen foretok for UD. Han konkluderer med at norsk næringsliv vært fornøyd med dialogen som døråpner: "Næringslivet har for eksempel formulert det slik at menneskerettighetsdialog var en effektiv måte å komme i kontakt med og beholde kontakten med kinesisk næringsliv i perioden etter overgrepene på Den himmelske freds plass."

Et notat fra den norske ambassaden i Beijing til UD i desember 2000 bygger opp under synergieffektene av dialogarbeidet. Her heter det at "Norge har fått en viktigere posisjon overfor Kina enn vår størrelse tilsier" på grunn av menneskerettighetsdialogen.

Det samsvarer dårlig med målene for menneskerettighetsdialogene. I følge UD er det overordnede målet for MR-dialogene gjennom dialog med enkelt land å styrke dialoglandets gjennomføring av det internasjonale MR-rammeverket. Politisk kontakter er et sentralt element i dialogene sammen med nettverksbygging mellom embetsverk, rettsvesen, akademikere og frivillige organisasjoner.

Menneskerettighetsorganisasjonene viser her til at forholdene i Kina ikke har bedret seg siden massakren på Den himmelske freds plass, snarere at den etter terrorangrepene mot USA i 2001 under dekket av kampen mot terror på mange områder har blitt verre.

– Jeg frykter at menneskerettighetsdialogen har blitt en sovepute. Kritikken mot Kina i internasjonale fora har forstummet. Det virker derfor som om dialogen er en erstatning for den åpne kritikken, mener Egenæs i Amnesty.

Engesland i Helsingsforskomiteen mener derimot at norske myndigheter hadde vært forsiktige i sin kritikk av Kina selv uten en dialog med landet.

– Men dialogen gjør at det er lettere å håndtere kritikken om passivitet i forhold til Kina, mener han.

Politisk dialog kan ha en positiv effekt. Det er derfor synd at Kina fra 2009 besluttet å kun sende embetsmenn til dialogmøtene. Det viser også en helt klar manglende prioritering fra kinesisk side. Den vietnamesiske dialogen ble etablert i 2003 som en embetsmannsdialog. Det er åpenbart at det denne mangelen på politisk kontakt i dialogene vanskeliggjør de norske målsettingene. Jeg vil be Umin kommentere manglende politisk fremmøte i lys av målsettingene.

Dialogene mangler definerte og konkrete menneskerettighetsmål som man ønsker å oppnå. Og selv om det stort sett rapporteres om en positiv og hyggelig tone og en delvis mulighet å ta opp problematiske temaer som tortur eller mangel på adgang til advokat og familie er resultatene vanskelig å vise til.

La meg gi to eksempel som Amnesty trekker frem. ”Det er jo særlig når fanger sitter i varetekt at de utsettes for tortur for å presses til å komme med tilståelser og informasjon. Dette medgir kineserne selv. Men, da rapporten fra arbeidsgruppens diskusjoner skulle skrives godtok ikke de kinesiske representantene at noe av det som ble sagt, og som kunne tolkes som en innrømmelse av menneskerettighetsbrudd i Kina, ble tatt med i det felles referatet.”

Amnesty trekker også frem et annet eksempel. ”De norske byråkratene som er med i dialogen er heldigvis ganske åpne når det gjelder ting som er kritikkverdige her hjemme. Det gir også gode impulser til de kinesiske deltakerne, og gjør det lettere for dem å være litt mer åpen om problemene de selv møter. Høydepunktet i møtet denne gangen var en diskusjon med en gjest fra Oslo fengsel der han for tiden soner en lengre dom. Han hadde ikke bare mye klokt å si om hva som var bra eller ikke bra i norske fengsler, men har også tidligere deltatt i debatt på fjernsynet. Det gjorde tydelig inntrykk på de kinesiske deltakerne at en innsatt kunne delta i diskusjoner i offentligheten på den måten – ikke minst fordi han gjorde det klart at ytringsfrihet var en selvfølge for ham, fengselsinnsatt eller ei. I denne sesjonen tenkte jeg: Dette er menneskerettighetsdialog på sitt beste!” Men det stiller et klart spørsmål rundt gjensidighet. Det er bra og helt nødvendig at vi tar selvkritikk, men vi må forvente at kineserne gjør det samme.

Det er på høy tid at Norge får en ekstern og uavhengig evaluering av menneskerettighetsdialogene med Kina, Vietnam og Indonesia, slik blant annet EU og Canada har gjort. Begge rapportene er kritiske og viser til at det er nesten umulig å vise til resultater.

Vi må bruke våre begrensede norske menneskelige ressurser på en best mulig måte. Og vårt fokus på MR og demokratisk utvikling må også bli bedre. Høyre ønsker å sette krav til norsk bistand at den skal være med på å premiere land som går i riktig retning. Spesielt gjelder det bruken av budsjettstøtte. Det kan være en ekstra drivkraft for forandring.

Jeg er bekymret for utviklingen i både Kina og Vietnam når det gjelder MR og demokrati. Begge land fengsler samvittighetsfanger, har kriminalisert ytringsfrihet, bryter FNs menneskerettighetserklæring og domstolene er ikke selvstendige organ.

Vi trenger åpenhet rundt dialogene og de må aldri bli en sovepute for å ta opp menneskerettighetsbrudd med noe land når de forekommer. Og dialogen må aldri bli Norges eneste reaksjon på alvorlige menneskerettighetsbruddene.

Bli den første til å kommentere artikkel

Skriv kommentar

Vennligst hold deg til emnet i artikkelen. Personangrep vil bli slettet og politianmeldt hvis det er av det grove slaget. Trykk send kun en gang og refresh om du har skrevet inn feil sikkerhetskode. Du vil da få en ny kode.
Navn:
E-mail
Hjemmeside
Tittel:
BBCode:
Kommentar:
kode:*
	Jeg ønsker og bli kontaktet pr e-post ang denne kommentaren

Powered by AkoComment Tweaked Special Edition v.1.4.6
AkoComment © Copyright 2004 by Arthur Konze - www.mamboportal.com
All right reserved